Som ei utstillingsdukke, liksom..
 |
Hva skal JEG kunne gjøre i et utstillingsvindu? Fra den dagen jeg hørte om prosjektet første gang var jeg skeptisk, det innrømmer jeg! Jeg var kommunepartileder, men hadde ingen erfaring fra kommunestyrearbeid. Gjennom Arbeiderpartiet hadde jeg allerede et stort og allsidig nettverk. Jeg kjenner mange og har kontakter der jeg trenger å ha kontakter. Hva skulle jeg få ut av å delta i dette?
|
Ved valget høsten 2008 ble jeg varaordfører i Rissa. Jeg gikk på med godt mot. Litt av en utfordring, litt av en mulighet! Men det tok ikke mange dagene før jeg innså at utstillingsdukka, som så mange andre utstillingsdukker, manglet en arm!!! Jeg kom rett og slett til kort. Det var tøft å være ung, kvinne i lokalpolitikken. Jeg hadde til og med brukt albuene for å komme i den posisjonen jeg var kommet i. Jeg møtte fort utfordringer jeg kjente at jeg ikke taklet alene. Det var da jeg virkelig innså at det var et poeng å være i et utstillingsvindu! Det ga meg mulighet til å bli kjent med damene i kommunestyret, til å møte andre kvinner med ambisjoner, med mål og tro på at ting er mulig. I vakuumet som kan oppstå på et lite rådhus, i ei lita partigruppe eller i en liten kommunestyresal kan det ofte oppleves som man både mangler armer og ben. Sammen med de andre damene fikk jeg skolering, jeg fikk tips om hvordan jeg skulle håndtere den nye hverdagen og ikke minst – jeg fikk plutselig et forum for samarbeid med de andre kvinnelige politikerne i min kommune. Jeg fikk rett og slett tilbake den arma jeg mangla. Nå er jeg komplett og kan med rak rygg pryde et utstillingsvindu!
Tone Sumstad Nyeng